Med for første gang: – Jeg har en utmerket stemme, men den er ikke for sang, sier Håkon (82)

– Far flyttet hit i romjula, siden da har vi vært faste medlemmer, forteller Ellen Andersen, som er datteren til Håkon.

Sammen med henne kommer Håkons oldebarn, Natassa og moren hennes Diora. En gang i uka deltar de på korøvelsene, noe Ellen synes er veldig hyggelig og sosialt.

– Jeg har aldri vært med i kor tidligere, men har en utmerket stemme, selv om den ikke er for sang, konkluderer Håkon, som er blitt 82 år. Like herlig skal han synge under Nygårdkorets aller første konsert.

– Dette koret betyr så mye. Her synger vi mange kjente sanger som mange husker teksten til. I dag skal vi også synge OL-sangen til Sissel Kyrkjebø. Far jobbet under OL i 1994.

Den i familien som trolig får mest oppmerksomhet, er nok sjarmtrollet på ett år, Natassa. Hun kan få en stein til å smelte og deltar også på øvelsene hver torsdag.

– Natassa liker nok oppvarmingen med klappingen best, smiler moren Diora.

Nummer to som meldte seg inn

I samme rom som familien Andersen er også Kjell Bredal tidlig ute, før sin første konsert med Nygårdkoret. Miljø- og musikkterapeut, Benedicte Rogstad kan avsløre at han har øvd godt.

– Kjell har øvd i mange timer. Stadig har de ansatte her hørt sang fra rommet hans, smiler hun.

– Ja. Jeg liker godt å synge og ingen ber meg slutte. Jeg tror jeg var nummer to som meldte meg inn i Nygårdkoret, da det ble opprettet. Det er et flott miljø her, forteller Kjell.

Han smiler bredt og omgir seg med så mye positiv energi at det smitter. I dag skal han endelig få vise flere det han har lært seg i løpet av øvelsene.

– Kjell skal synge solo på OL-sangen «Se ilden lyse», sier Benedicte.

Korets dirgent, er musikk- og helsesykepleier Ingeborg Tollefsen, hun forteller at hun er veldig imponert over at Kjell har lært seg denne sangen, som han ikke kunne fra før.

– Det har overrasket meg at medlemmene i koret også har fått til å lære nye sanger. De aller fleste her på Nygård bo- og behandlingssenter har en demensdiagnose, sier hun og legger til at det er et stort engasjement for koret også blant de pårørende.

– Har aldri blitt intervjuet før

– Jeg drar også til koret på Framnes en gang i uka. Men det er «100» år siden siste jeg sang i kor. Da var det på Halsen i Larvik, sier Kjell på 88.

Familien hans har alltid vært glad i musikk. Han forteller om moren og faren som tok seg en svingom rundt middagstider til egen sang. Det var den gang han gikk på folkeskolen på Nanset. Da var Ivar Arne Røed dirigent og moren laget middag fra bunnen av. Med forkle på.

– Jeg har aldri blitt intervjuet før, betror Kjell seg og spøker med at det var på tide å komme på førstesiden av avisa.

Han og korkameraten snakker om konserten på Framnes hvor til og med ordføreren dukket opp.

– Bjørn Ole dro i klokkesnora og vi sang «Hør skipsklokkens klang! Det var en gang».

Både Kjell og kompisen synger en strofe, før Kjell forteller at han var ute på hvalfangst i sin ungdom. Den gangen ble det også mye synging om bord på veien til og fra Sydishavet.

– Jeg liker veldig godt å synge. Det er gøy å treffe likesinnede også, sier Kjell og virker ikke det minste nervøs før sin første solo med Nygårdkoret.

Fra starten ønsket vi at koret også skulle være for de pårørende som ønsket et sted hvor de kunne gjøre noe gøy sammen med sine kjære. Og responsen er jo at det er nettopp det det har blitt, noe vi er veldig glade for.

Miljø- og musikkterapeut, Benedicte Rogstad

Full kafé

I dét den aller første konserten til Nygårdkoret begynner, er det nesten ikke én ledig stol å oppdrive på Kafé Nygård. Kjell og familien Andersen varmer opp med sin faste regle til toner. Det lyder flere runder med «gratis anabole steroider – klapp-klapp».

Så spiller musikerne Ole Gullvåg (avdelingsleder ved avdeling B og gitarist) og Stein Lyngdal (frivillig bassist) opp til vinterkonserten med kjente låter som «Bedre og bedre, dag for dag», «Vi lever» og «Kjerringa med staven» for å nevne noen.

– Vet dere hva vi kan feire 30-årsjubileum for i disse dager? Det stemmer, OL på Lillehammer, nikker Ingeborg.

Hun og Benedicte har så langt ledet koret gjennom konserten med ekstra tydelige vink og hint. Nå er det Kjells tur. Han reiser seg og går til mikrofonen før han sier:

– Dette er første gang jeg er solist for så mange. Det pleier bare å være to-tre stykker rundt meg, smiler han før musikerne slår an tonen til OL-sangen.

Han hoppet ikke etter Wirkola, men det var jammen ikke langt unna. Å synge Sissel Kyrkjebøs «Se ilden lyse» er ikke noe for pyser. Etter vel blåst, får Kjell og koret rungende applaus.