Det står om arbeidsplasser og en forutsigbar fremtid for bedriftene, for velferdsstaten og for den verdiskapningen vi alle er avhengig av om vi vil ta vare på og videreutvikle trygge lokalsamfunn.

I det siste er vi blitt presentert for flere utfordringer når det gjelder tilgang på elektrisk kraft i Vestfold og Telemark. Det er varslet at regionen vil mangle ren og fornybar energi allerede om tre-fire år. Det må letes etter løsninger på kort sikt – men også i et lengre perspektiv. Sol og vindkraft vil ikke alene kunne dekke behovet for fornybar og utslippsfri energi om vi ser lenger inn i fremtiden. Ifølge Veritas må Norge produsere 150 TWh mer i 2050 enn nå, og vannkraften kan effektiviseres med bare 3 prosent. Energikommisjonen har uttalt at Norge trenger 60 TWh mer strøm i 2030 for å overholde forpliktelsene i Parisavtalen. 20 av disse skal skaffes til veie ved ENØK, de resterende 40 skal skje ved nyproduksjon.

Endelig sier både FN`s klimapanel og EUs vitenskapspanel at kjernekraft er en forutsetning for å nå klimamålene. Begge har «grønnvasket» kjernekraft som en ren og utslippsfri energikilde.

Sandefjord kommune har fulgt opp og ønsker økt kunnskap om kjernekraft. Det kom til uttrykk da Høyre, Frp, Venstre og Senterpartiet i budsjettmøtet 20. desember ifjor fikk flertall for dette verbalforslaget:

«Det ønskes økt kunnskap om kjernekraft. Det skal derfor legges frem en sak som beskriver fordeler og ulemper med etablering av små, modulære kjernereaktorer i Sandefjord kommune. Saken skal beskrive hva det vil bety for energiforsyningen, hva det kan bety av inntekter til kommunen og tomte/arealbehov. Samt hva som skal på plass for å kunne søke om konsesjon».

Vedtaket er en klar og utvetydig marsjordre til administrasjonen som skal utrede og komme med en anbefaling.

På denne bakgrunn er det min mening at Sandefjord melder seg inn i interesseorganisasjonen Norske kjernekraftkommuner, som formidler nettopp den kunnskapen vi i dag savner. Utveksling av slik informasjon forplikter ikke kommunen til å bygge kjernekraftverk, men gir oss et kunnskapsgrunnlag for en beslutning – som kan gå i begge retninger.

Noen faktaopplysninger: Kjernekraft er regulerbar, væruavhengig og arealeffektiv. Sol og vind krever 400 ganger mer areal for å produsere samme mengde energi. Med kjernekraft forhindrer vi omstridte problemstillinger: Massiv nedbygging av skoger, fjell, åkre og kulturlandskap, vi slipper visuell forsøpling, støyforurensning og svevestøv fra avskallet mikroplast i flere hundre meter høye vindmøller.

Hvordan er så situasjonen rundt oss, spesielt i EU og de nordiske landene?

Stadig nye land satser på utbygging av kjernekraft i tillegg til de etablerte. For kort tid siden var de alle samlet til internasjonalt toppmøte i Brussel. De var opptatt av både å bidra til det grønne skiftet og å bidra til forsyningssikkerhet. Det siste har fått en plass svært høyt på agendaen etter Russlands angrep på Ukraina.

I EU er det i dag 12 kjernekraftland. De møttes i forkant av toppmøtet. Spesielt Frankrike spiller en viktig rolle – landet får 69 prosent av sin strømforsyning fra kjernekraft. Alle er innstilt på å beholde og utvikle kjernekraften.

Våre naboland Sverige og Finland både har, og skal bygge nye, kjernekraftverk. I Sverige har regjeringen gjort tilgjengelig 400 milliarder svenske kroner i statlige garantier for en storstilt utbygging av kjernekraft. Nesten seks av ti svensker sier nå at de kan tenke seg å «fortsette å bruke kjernekraft og bygge nye reaktorer dersom det er behov for det.»

Kanskje Norge kan bidra med midler fra oljefondet til denne svenske utbyggingen – mot at Østlandet/Sør-Norge får overført deler av kjernekraftreaktorenes elproduksjon? Det kan være en rask og sikker løsning på kortere sikt.

Kjernekraftmotstanderne hevder at kjernekraft ikke kan være aktuelt før i 2050, mens tilhengerne (NTNU-miljøet) påstår at 2035-40 er et realistisk perspektiv. Muligens må vi skjelne mellom kortsiktige og langsiktige løsninger på kraftbehovet.